Once upon a time..

Det var en gang en liten jente. Denne jenta var meg. Jeg var en lita
jente som ikke ante hva verden kunne by på. Dere har vel sikkert hørt om hvordan små barn tar til tårer bare ved å måtte dele sin favoritt leke. Det var den største bekymringen vi hadde. Vi tenker nok at det var en enkel tid. Kunne trøste seg inntil moren sin og få den kjærligheten vi fortsatt lengter etter og trenger mer enn noengang, men på en annen side var det nok ikke så greit å begi seg inn i dette ukjente stedet, som kalles livet og verden. Før var jeg nervøs for å gå på skolen, redd for å ta bussen alene og for ikke å snakke om toget. Nå er det mer slik at jeg bærer denne følelsen av å ville vekk. Vekk fra alt. Jeg vil ikke være hjemme.
Det er så mye som skjer, og det er vel slik at å skrive på en blogg som har èn leser lindrer hjertet litt. Det er så vanskelig alt sammen, og når jeg tenker bakover i tid forstår jeg at det har vært vanskelig lenge. Hver gang det ser ut til å ordne seg, og jeg tar meg selv i nakken å sier med en munter stemme at det vil ordne seg, og at det nå er på den positive vei. Ikke før jeg får tenkt disse positive tanker og beveget meg framover, kommer det noe nytt og dundrene ned fra oven. Hvorfor meg? Er det virkelig meningen at jeg skal igjennom så mye. Det er ikke rart jeg tenker altfor mye. Jeg tenker og tenker. Tenker litt til og tenker enda litt mer. Bekymrer meg. Stresser. Noe har gjort meg slik, og noen har gjort meg slik. Men det er ikke dette jeg tenker over nå. Nå skulle jeg bare ønske at alle vanskeligheter ville ha forsvunnet. La meg ha det noe som tilsvarer "perfekt" i noen dager. Ingen bekymringer. Ingen skriking. Ingen tårer. Ingen kommentarer. Null. Zero. Cero. Do u get it? Take me away from home.





Til høyre, men enda eldre versjon. Men ligner veldig.... Dessverre






